nedslaget.no


  

Kjerringa mi
Kjerringa mi, løva, regjeringa, gaupa, kjæresten og kona
Jau, karan har mang slags navn, det e bra å ha nån på vona...

Kjerringa mi, løva, regjeringa, gaupa, kjæresten og kona…
Jau, karan har mang slags navn, det e bra å ha nån på vona
Når den bedre eller verre halvdel ska snakkas om, gjern åt anna menn
Livssituasjon bestemme oftest kålles dem snakke om den
Som ledsager ska vårrå gjennom livets mange fasa –
Det ha vel å hendt dem ha kveskra stilt: Jada, jada masa!

Jau, for kvinnfolk, det e nå masåt vesen, dem tainne og gnæg te det bli
En stakkars mann kan spekuler kålles livet hass ska bli
Når’n står der med nygift kjerring og hørre ho sætt igang kvenna –
Da bli’n betenk, brurgommen- ja, det ha vel å henda
At en og annan ha attra sæ og angra spleisinga ganske snart,
Nån ha kanskje ståkke av når dem tøkt regimet vart for hardt.

Så kan’en spekuler, da, kålles verden ha sjett ut
Om kvinnfolka berre va avlsdyr og ellers satt stille som mus…
Da ha dem gjern lauta vårte heim, dem som for på feske på havet,
Og karan mått sjøl reis på sætra og hanskes med styret og kave
Når ky’n ha forvilla sæ ut i det blå og eldhuset sto tomt og svart
Når ostkokinga vart berre elendigheta, og hus og fjøs rotåt og rart.

For helt ifrå norrøn tid ha kvinnfolka styra med huset,
Maten og veven vart demmers ansvar, og at det fanns øl ti kruset
Dem va det som ha nøkkelhånka ti belte som satt roindt me’e,
Dem va det som styra med ongan om dem va dåle heill blødd frå kneet.
Kjerringoin e det som aill vei ha sørga for at karain sett arbeid og slit
Ha vårte te mat og drikk og kle, sånn at folk og fe koinn få en matbit.

Vikingetid og middelalder, dansketid, svenskmakt og union
Det va karfolka opptatt tå, dem farta og kriga, og mang omkom
For landet og folket dem haur te, og landet va svart tå sorg
Over dem som sto fremst i flokken, som beskytta heim og borg,
Men i vel så tusen år som ha gått sia den skrevne historia vår bynt,
E det kvinnfolk som ha drevve landet, dem va slett itj berre te pynt.

For når karan drog i viking og i krig te fremmede land
Va det kjerringa som sto att på tunet og mått vårrå både kvinne og mann
Ho mått diriger drifta tå gard’n, stellet med hus og heim,
Ho mått årn med alt som va, ofte låg ho som ei reim
Mellom huset og buret, mellom mark og tun
Uten å våttå om kaill’n henna nåin gong kom att frå tur’n.

Kysten i Norge va karrig, med konn mellom berga i fjæra
Og når karfolka drog på havet, va det kjerringoin som styrt der i væla,
Kvinnfolk og unga plukka rekved for å ha nå å værm sæ på
Og nå saukroka ha dem oppi oppi båt og for og fløtta på.
Matfesken mått dem hent opp sjøl med småbåt, garn og not
Når vind sto som hardast frå sørvest krevd det krefter og kvinnfolkmot
Å sætt båten på sjø’n for å hent ti mat mens kaill’n tjent peng oppi nord.
Før han kom att te såmmårs mått koinn vårrå sådd og potet ha komme ti jord.

Det ha fåntes mang harde skjebna både for kvinnfolk og kar,
Hvis husbonden kom bort mått kjerringa bli bonde, mor og far
Åt ongan som va komme i i trua på at mor og far skoill vårrå to
Om arbeid og husstell og oppdragels; no mått kjerringa få ongan stor
Helt uten hjelp frå det offentlige klart kjerringoin med hus og heim
banpass, matauk og jordbruk – man gong aldeles ilein.

På gardan i Meddal’n og Ørkdal’n , kanskje og her på Berbu nåin gong
Ha kvinnfolk stridd ilein med gard’n, med ansvar for trøsking og onn.
Men kom det en kar på gara att, vart det ainna slags ordning og stell:
Da slopp kjerringa karfolkjobban, og det va godt, naturligvis, men lell…
Det va rart å plutsele bli fråtatt trua på alt ho ha greidd – og lært
Arbeidet ho ha gjort vart itj påansa, det va liksom itj nå mykkjy verdt.

Men sånn ha det no verre i hunderår og hunderår ette det,
Karfolk ha sin type arbeid, kvinna ha anna å styr med
Slik ha generasjonan før oss delt ansvaret mellom sæ
og oftast va det nok sånn at kailln ha sistordet, tenke æ.
Men bak enhver stor mann står en kvinne, e det sagt,
Så kanskje va dama med lell, når premissan vart lagt.

Så skjedd det, vilt og fort, at kvinna fikk ansvar for sæ sjøl
På nittenhoindertalet vart stemmerett ei frihet, men å ei bør
Som på sett og vis krevd at kvinnfolka, enten dem villa heill itj,
Mått følg med littegrann i politikk og kå som skjedd med lainnet sitt.
Og jammen bynt dem å arbeid, å, dem som alder ha gjort det slag,
Dem som berre ha gått på stas gjennom menn sin tunge arbeidsdag.

For plutsele vart det sånn å forstå at berre arbeid for lønn va arbeid
Og kvar og ein mått ta sæ jobb, kan du skjønn, aill som en mått ivei
På vaskejobb eill i pleiegjerning, ved kontorpult eller disk
Sto ei overkvalifisert husmor te tjenest og tok del i samfunnet, ja visst…
Men va det verkele sånn at kvinnfolka itj gjor gagns arbeid før?
Va det plutsele itj verdt nå, no da, det dem ha hille på med attom kvar si stuggudør?

Bonkjerringa stansa i fjøsdøra, stussa på kolles alt skoill bli
Den da’n de itj fainns nå kvinnfolk att som koinn ta vare på kua si?
Den da’n da det itj va verdt en skit å melk ky, stell hus og heim,
Den da’n da kaill’n, sjølve bonden, forstår du, mått steill gard’n aldeles ilein?
Så va det nåin som vart att, da, og ha fjøsstell og husstell som yrke,
Og nåin gjor begge dele; både jobb og gard’n trengt demmers styrke.

No e vi komme så langt med maskino og alt som gjør livet enklar
At bonden og bondina kan vælg kåin som ska gå i fjøset, kvinnfolk heill kar.
No e vi komme dit hen, godtfolk, at kara og kvinnfolk har felles rett
Te å bli sjett på som persona med forstand og med bondevett.
Så sånn sett ha livet gått framover, vi ha kreka oss fram skritt for skritt
Og kjerringa ha fått status, mesta som kaill’n litt ette litt.

No for tida står bonkjerringoin sammen i bygdekvinnelag
Sånn som dem som arrangere på Oppstuggu Berbu i dag
Kvinnfolk ha smått om senn fått et liv som gi dem krefter og tid
Te gard’n og jobben utafor, og dem kan dørk hobbyan sin.
Men lett oss da kom ihau og alder gløm dem som va både kvinnfolk og kar
Den gongen da kara va mainnfolk og kjerringa berre dreiv gard.

Prolog til Bygdekvinnelagets Dag på Berbu, 5.juni 2006
ført i pennen av Anne Mari Svinsaas.


Tilbake
 



   


















Meldal Håndballklubb





grytting.no