nedslaget.no


  

Om lengselen ...
Om lengselen, gleden og fortvilelsen
Noen ganger lengter jeg så sterkt. I mitt søvnløse daggry begynte lengselen. Lengselen etter hva?

Etter hvert som skyene begynte å drive skjønte jeg at det kanskje ble fjelltur. Og fjelltur ble det. Presise og raske forberedelser gikk unna og endelig ble Subaruen parkert der den skulle stå under turen. Tre kvarter før hadde jeg tatt porsjonert mengde dopamin. Ikke mer eller mindre enn vanlig, men vanlig. Alt skal være vanlig.

Lengselen drev meg bortover det augustlette terrenget i godværet. Lengselen etter å oppleve den varierte stien under sålene og det litt kalde draget i lufta. Jeg registrerte lufta og fjellet og steinene og vannpyttene, kreklingen og vierkjerrene og pipet fra fugler. Hjernen tok mot og bearbeidde informasjonene til tankene mine, der og da. Det var jeg som gikk der. Jeg fungerte og var glad. Kort sagt trivdes.

Jeg fulgte med på klokka og visste hvor jeg skulle. Lurte så smått på om jeg kom til å slå tida fra i fjor. Etter grundig overveielse fant jeg ut at det var noe tull med den konkurransen, også konkurransen med seg sjøl. 50 minutter gikk til jeg var ved snupunktet. Nøkkelost på kakskiva og kaffe med fløte i og nøttene i firkløveren smakte godt og virket nærende. Topplua og anorakkhetta beviste snart sin berettigelse og snart var jeg på tilbakeveien. Litt medvind nå, fint vær.

Fra turen i fjor husket jeg at fortvilelsen kom på tilbaketuren. Jeg har etter hvert blitt ekspert i fortrengning. Ikke la det som kommer så tungt komme inn i deg. Bare la det være utafor deg, holde det utafor, ikke la det bli en del av deg, av tankene dine, det som styrer deg, som holder deg i gang, holder deg oppe. Klokka da? Hva er det med den? Den gikk fort den. Kollosalt fort. Bare la den gå, fort. Jeg var kommet lenger enn halvveis på tilbaketuren. Dette gikk fint det.

Men hva var det nå da? Ville jeg ikke gå lenger. Jo, det ville jeg. Men - Ta deg sammen, bare flytt føttene som vanlig. Ikke la det komme inn. Ikke komme inn holde det ute holde inne nei ute--holde de uteinne utapå. Se på sauene, de har ulla utapå de- Altså. UTAPÅ. hold det ute for svarte. Jammen jeg har da ikke ull for svarte. Slapp av nå da, kul ned, stress ned, kort sagt - overta kommandoen IGJEN.

Husk å puste dypt hvisket terapeuten meg i nakken. Så enkelt altså. Men så vanskelig. Ikke gjør det verre enn det er nå. Dette er ikke vanskelig. Bare flytt føttene, gå, da går du! Jada det går da dette sier terapeuten. Ja visst faen går dette framover som bare f...

Jeg var kommet til fortvilelsen. Og nå var det bare vi to igjen. Nå var det bare å samarbeide. Det vil si jeg måtte samarbeide. For det var bare en part. Jeg og fortvilelsen var den samme. Jeg Skal da ikke sitte jeg skal gå. Da det var igjen 192 meter til Subaruen og jeg ga faen i de idiotiske busspassasjerene og jeg begynte å lure på om det ville gå opp.

Ville trinnene fram til bilen gå opp. Slapp jeg å ta hjelpetrinn. Ja hvordan kunne det stemme etter å ha gått over 10000 steg på en tur som varte 50 min en vei og 65 min andre veien og med pauser til sammen 2 timer og ett kvarter.

Skrevet av Torgald Røe

  
Last ned teksten i PDF-format

Tilbake
 



   


















Meldal Håndballklubb





grytting.no